Til Nordkapp i ambulanse

Tidlig mandag morgen i høstferien pakket jeg og Gunhild, ei venninne fra klassa, sekken og satte kursen mot Nordkapp. Vi hadde med oss sovepose, liggeunderlag, presenning og mat. målet var enkelt og greit; HAIKE TIL NORDKAPP. 245 km..
Været var fantastisk. Vi startet med å gå ned til brua, 2 km fra skolen. Så stilte vi oss opp langs veien og strakte ut tommelen. Vi sto ikke lenge før en bil stoppet. Seks bulgarere som ikke kunne verken norsk eller engelsk sa; "Alta?" Ja, sa vi og dermed fikk vi skyss til byen.
Haiking i nord er ikke som på østlandet. Når det er sagt kunne jeg aldri gjort dette hjemme. Men her er kulturen helt anderledes. De store avstandene mellom byene gjør at flere bilister tar med seg haikere.
Videre fikk vi haik med en samemann som tidligere jobbet på skolen, ei gammel dame som jobbet i kommunen, en mann som likte å reise til Brasil, et venninnne par som var samer og på vei til Hammerfest og en mann med brukket fot som skulle fiske kongekrapper i Porsangerfjorden.

I neste veikryss kom det ikke mange biler. Vi var litt utolmodige, og bestemte oss for å gå inn i butikken rett over veien. Rett før vi går inn, svinger ambulansen inn på veien. Vi spøker med at vi ikke kan haike til den, det er tross alt ambulansen. Inne i butikken og klar til å betale 30 kr for en kaffe og en sjokolade, kommer den ene ambulansesjoføren inn og spør om vi skal til Nordkapp. Ja det skal vi. "Men flott, da kan dere sitte på med oss. Vi skal til Honningsvåg." Gunhild og jeg fikk bakoversveis. Vi jublet og takker selvfølgelig ja til å endelig sitte i en ambulanse. I over 10 mil kjørte satt vi på. Kaffen skvulpet i koppen mens bilen suste i over 120 kmt. Gjennom den berømte (og dyre) bommen, satt bilen på sirene og kjørte lett gjennom. :)

Vi fikk skyss helt til Honningsvåg, da var det 33 km igjen til Nordkapp. Klokka var 14.30 og vi hadde god tro på at vi fortsatt skulle komme til toppen. Vi fant frem haiketommelen igjen. Og på ny tok det ikke lang tid før vi fikk napp. En koselig gammel mann stoppet og kjørte oss til det var igjen 19 km. Endelig kunne vi se målet. Dette ga ny inspirasjon til å gå et stykke. Det var ikke så mange biler på den strekningen. Dermed måtte vi ta bena fatt. Men igjen trengte vi ikke gå så langt før det kom en bil og plukket oss opp. Denne gangen en hardbanket musiker i sin stilige van, men uten vinterdekk... Heldigvis var det ikke lenge vi skulle sitte på med han...
Nå var det kun 12km igjen... Vi tok bena fatt. Nå var det bare tilfeldigheter om det skulle komme en bil opp mot oss eller ikke... Flere biler og tre busser kom ned fra platået, men ingen var villige eller hadde plass til å kjøre opp igjen... Rart det der.... Dermed begynte vi bare å gå. Etter å ha gått et stykke, ser vi en Mesta bil. Vi tar den raskt igjen, og skjønner raskt at her er det ingen hjelp å hente. Bilen stopper for hver 30 meter for å fikse brøytepinnene... Mannen forteller oss at skal til toppen, men han regner ikke med å være der før i 18-19 tiden. Men etter det skulle han tilbake til Honningsvåg, og vi skulle få lov til å sitte på. Vi gikk og gikk og gikk og gikk... Været var fantastisk og lyset var både magisk og eventyrlig. Vi går over fjell, på lange strekninger, og ned bratte veier. Etter å ha passert skiltet til Knivskjellodden, begynte klokka å nærme seg 18. Snø og tåke lå tykt over Nordkapp. Vi gikk og gikk... Bare noen kilometer igjen bestemte vi oss for å snu, været var for dårlig og sikten var dårlig... Veldig surt og stemningen var ikke helt på topp da...

Knivskjellodden, Norges egentlige nordligste punkt.

Vi gikk til vi møtte på Mesta bilen. Han tilbød oss skyss. To slitne kropper som hadde gått 25 km sa ikke nei takk til det. Vi satt i bilen til han var ferdig og ikke gadd å jobbe lenger, 18.30 ca... Så kjørte han opp til platået. Han syntes ikke det var riktig at vi ikke skulle komme til toppen når vi først hadde strevd så mye. I snøværet så vi selve kula lyse opp. Et øyeblikk man kommer til å huske en stund :)

Mesta mannen kjørte oss til Honningsvåg. På veien ned fikk vi høre alt om denne livlige mannen. Og da han skulle spise dro han frem en broccoli, knaskegulrøtter og en kålrot. Vi ble overrasket.. Hvor ofte ser man mannfolk spise det til niste?? nesten aldri... Mesta mannen lurte på om vi var sultne, og jo etter en lang gåtur blir man det. Han kjørte til Shell og kjøpte middag, brus og is til oss. Utrolig kult, og veldig billig. Vi hørte om det var noen overnattingsmuligheter i nærheten, og ja, Norkapp Vandrehjem tok 600kr natta, ink mat, internett, dusj, klesvask og kjøkken. JEPP!!! Perfekt!!

Planen for tirsdag var å ta hurtigruta til Hammerfest. Vi sto opp kl 04.00, gikk tre km inn til kaia og ventet på båten. Mens vi ventet drakk vi kaffe latte fra pose og vann fra termos. Men før båten kom en mann som jobbet i havneverket... Han kunne fortelle at båten var på verksted og dermed var avgangen kanselert... Shiiiit... neii... Vi ble skuffa begge to. Menmen, det er det ikke noe man kan gjøre noe med. Klokka var bare 5.30... Det snødde og ikke en sjel var å se i gatene... Dermed bestemte vi oss for å sette oss på venterommet og hekle i 1,5 time slik at folk ihvertfall hadde rukket å stå opp.

Klokka 6.45 begynte vi å gå fra kaia. Først så vi rutebussen til Alta, men den kjørte forbi oss... fillern... Like etter på kom en mann kjørende. Han skulle egentlig med båten han også, så vi fikk sitte på et stykke. Etter 125km skulle mannen svinge av hovedveien. Vi ventet på videre haik. Været var surt og det snødde en del.. Flere biler kjørte forbi. Vi begynte å danse langs veien for å holde varmen... Etter en stund bestemte vi oss for at hvis bussen kom nå, skulle vi ta den, og det gjor den. Dermed ble det en varm busstur det siste stykket.

Opplevelsen var enorm, og jeg må si at ambulanseturen tok kaka. Det var veldig morsomt! =)

Tipp topp, haiketommel opp ;)