Alene blant narkomane, stoffmisbrukere og tyver

Tidlig en solfylt formiddag syklet jeg av gårde til dalen/fjellet. Det var bare meg, sykkelen, presenningen og godt med mat. Lite visste jeg da hva jeg hadde i vente. Jeg skulle bare sykle til dalen, gå en topptur, finne en leirplass, fyre bål, spise, sove og så sykle hjem dagen etter. Alt gikk etter planen. Leirplassen lå rett ved elva, godt drikkevann og gode bademuligheter. Bålet brant fint, pizzaen smakte godt og gapahuken var bra. Rett før jeg skulle legge meg ser jeg to karer komme nedover mot elva. Javell tenkte jeg, det var jo litt rart. Nysgjerrig som jeg er spurte jeg hvorfor de var her og hvilke planer de hadde. De kunne fortelle at de var på jakt etter en stjålet firhjuling. Den minste av karene gransket meg fra topp til tå. Blikket hans var mistenksomt, og jeg begynte å bli en smule nervøs. Jeg fortalte at jeg kom fra Øytun og skulle bare sove her i natt. Jeg hadde ikke sett verken firhjulingen eller noen andre mistenksomme personer. De vandret rundt leirplassen min, løftet litt på presenningen min, før de hentet bilen sin og kjørte over på andre siden av elva. Jeg følte meg mistenkt…
Noen minutter senere kom de tilbake. Det viste seg at ca 200 meter fra min leirplass var det slått opp et stort telt med dobbelmadrass og aggregat. Det var ingen tilfeldigheter at de lette akkurat i dette området. Leirplassen tilhørte nemlig narkomaner og stoffmisbrukere som stjal firhjulinger, sykler, båter osv og brukte dalen som skjulested. Veien som tyvene brukte, lå bare fem meter fra leieren min. Karene ba meg være på vakt og høre om det kom noen dit i løpet av natta. Da måtte jeg ringe dem med en gang, slik at tyvene skulle bli tatt. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Redselen krøp opp ryggraden, mens hjertet glemte å slå normalt. Karene beroliget meg med at tyvene ikke var farlige og at de ikke ville gjøre meg noe, men det er ikke så enkelt å si det midt ute i skogen rett ved en leirplass hvor det holder til narkomaner og stoffmisbrukere.

Mørket senket seg og jeg fikk i tips å flytte leirplassen min 100 meter nedover elva, slik at det var vanskeligere for tyvene å få øye på meg. Dermed var det bare å krype nedi sovepose, ha mobilen lett tilgjengelig og håpe ikke det kom noen i løpet av natta. Heldigvis gikk alt bra. Det eneste jeg hørte var regnet, godt var det! Aleneturer er godt innimellom. Man får tid for seg selv og tid til å tenke på alt mellom himmel og jord. Godt var det å komme hjem til skolen og høre alle andres historier!

Det skal også sies at mobiltelefonen ble brukt flittig. Godt var det å fortelle alt jeg opplevde til ei vennine som lå langs en vei 65 km fra meg. Men allikevell føltes det som hun var rett borti veien :)