Tildeles herved Marte Lohne Ruud og Guro Renolen Brandtzæg!
En prøve som gikk ut på å sikre en på led. Det vil si en som klatrer opp for å henge opp topptau. Og ta i mot et fall fra led.
Bra jobba jenter! TAKK =)
lørdag 17. oktober 2009
Klatremuser
Det lille av snø som hadde kommet, smeltet raskt etter en kraftig regnskur... Dermed var det klart for en klatretur på Skoddevarret. Gjennom lyng og skog, klyving opp bratte steinrøyser og opp mellom fjellsprekker, før vi endelig nådde toppen! En helt ny opplevelse og anderledes måte å klatre på enn inne i hall.
På vei opp!!!
På toppen:)
Marte i sprekken....
Alltid like blid<3
På vei opp!!!
På toppen:)
Marte i sprekken....
Alltid like blid<3torsdag 15. oktober 2009
Årets første skitur
Snøen kom fort i år! Og dermed ble det topptur i stedet for vandretur. Vi ble tatt litt på senga denne gangen. Telemarkskiene er bestilt, men de kommer ikke før i midten av november... snuufs... Dermed var eneste allternativ fjellski. Og det måtte funke det. Oppover Laslettind i 50 cm pudder, blå himmel, sol og feller på skiene, da er vinteren kommet!! Vi gikk begge å drømte om telemarkskiene våres, (har bestilt samme for sikkerhets grunn. Vi blir jo omtalt som et gammelt ektepar.... skjønner ikke det men :P ) men vi bestemte oss for at nå har vi sjansen for å øve balanse og litt teknikk. Været endret seg til vind og snø før vi kom halvveis til toppen, så vi snudde og kjørte ned. Turen startet med knall og fall, men etter hvert ble det lettere og veldig godt å lande i den myke snøen!! Nettene ble tilbragt i telt og frokosten ble laget 06.30 onsdag morgen. I dag skulle vi på toppen før det ble mørkt og været endret seg slik det var meldt.. Vi misunte igjen folka med telemarkski.. Fjellskiene mine og jeg var ikke de beste vennene. Med litt for små feller var det vanskelig å få ordentlig feste oppover de bratte fjellene. Men oppturen kom da vi rant ned. Både balansen og teknikken satt bedre denne gangen =) Puddersnø er fantastisk å kjøre i :) :)
Uuuups....
Endelig snøøø!!!
torsdag 8. oktober 2009
Til Nordkapp i ambulanse
Tidlig mandag morgen i høstferien pakket jeg og Gunhild, ei venninne fra klassa, sekken og satte kursen mot Nordkapp. Vi hadde med oss sovepose, liggeunderlag, presenning og mat. målet var enkelt og greit; HAIKE TIL NORDKAPP. 245 km..
Været var fantastisk. Vi startet med å gå ned til brua, 2 km fra skolen. Så stilte vi oss opp langs veien og strakte ut tommelen. Vi sto ikke lenge før en bil stoppet. Seks bulgarere som ikke kunne verken norsk eller engelsk sa; "Alta?" Ja, sa vi og dermed fikk vi skyss til byen.
Haiking i nord er ikke som på østlandet. Når det er sagt kunne jeg aldri gjort dette hjemme. Men her er kulturen helt anderledes. De store avstandene mellom byene gjør at flere bilister tar med seg haikere.
Videre fikk vi haik med en samemann som tidligere jobbet på skolen, ei gammel dame som jobbet i kommunen, en mann som likte å reise til Brasil, et venninnne par som var samer og på vei til Hammerfest og en mann med brukket fot som skulle fiske kongekrapper i Porsangerfjorden.
Vi fikk skyss helt til Honningsvåg, da var det 33 km igjen til Nordkapp. Klokka var 14.30 og vi hadde god tro på at vi fortsatt skulle komme til toppen. Vi fant frem haiketommelen igjen. Og på ny tok det ikke lang tid før vi fikk napp. En koselig gammel mann stoppet og kjørte oss til det var igjen 19 km. Endelig kunne vi se målet. Dette ga ny inspirasjon til å gå et stykke. Det var ikke så mange biler på den strekningen. Dermed måtte vi ta bena fatt. Men igjen trengte vi ikke gå så langt før det kom en bil og plukket oss opp. Denne gangen en hardbanket musiker i sin stilige van, men uten vinterdekk... Heldigvis var det ikke lenge vi skulle sitte på med han...
Nå var det kun 12km igjen... Vi tok bena fatt. Nå var det bare tilfeldigheter om det skulle komme en bil opp mot oss eller ikke... Flere biler og tre busser kom ned fra platået, men ingen var villige eller hadde plass til å kjøre opp igjen... Rart det der.... Dermed begynte vi bare å gå. Etter å ha gått et stykke, ser vi en Mesta bil. Vi tar den raskt igjen, og skjønner raskt at her er det ingen hjelp å hente. Bilen stopper for hver 30 meter for å fikse brøytepinnene... Mannen forteller oss at skal til toppen, men han regner ikke med å være der før i 18-19 tiden. Men etter det skulle han tilbake til Honningsvåg, og vi skulle få lov til å sitte på. Vi gikk og gikk og gikk og gikk... Været var fantastisk og lyset var både magisk og eventyrlig. Vi går over fjell, på lange strekninger, og ned bratte veier. Etter å ha passert skiltet til Knivskjellodden, begynte klokka å nærme seg 18. Snø og tåke lå tykt over Nordkapp. Vi gikk og gikk... Bare noen kilometer igjen bestemte vi oss for å snu, været var for dårlig og sikten var dårlig... Veldig surt og stemningen var ikke helt på topp da...
Knivskjellodden, Norges egentlige nordligste punkt.
Været var fantastisk. Vi startet med å gå ned til brua, 2 km fra skolen. Så stilte vi oss opp langs veien og strakte ut tommelen. Vi sto ikke lenge før en bil stoppet. Seks bulgarere som ikke kunne verken norsk eller engelsk sa; "Alta?" Ja, sa vi og dermed fikk vi skyss til byen.
Haiking i nord er ikke som på østlandet. Når det er sagt kunne jeg aldri gjort dette hjemme. Men her er kulturen helt anderledes. De store avstandene mellom byene gjør at flere bilister tar med seg haikere.
Videre fikk vi haik med en samemann som tidligere jobbet på skolen, ei gammel dame som jobbet i kommunen, en mann som likte å reise til Brasil, et venninnne par som var samer og på vei til Hammerfest og en mann med brukket fot som skulle fiske kongekrapper i Porsangerfjorden.
I neste veikryss kom det ikke mange biler. Vi var litt utolmodige, og bestemte oss for å gå inn i butikken rett over veien. Rett før vi går inn, svinger ambulansen inn på veien. Vi spøker med at vi ikke kan haike til den, det er tross alt ambulansen. Inne i butikken og klar til å betale 30 kr for en kaffe og en sjokolade, kommer den ene ambulansesjoføren inn og spør om vi skal til Nordkapp. Ja det skal vi. "Men flott, da kan dere sitte på med oss. Vi skal til Honningsvåg." Gunhild og jeg fikk bakoversveis. Vi jublet og takker selvfølgelig ja til å endelig sitte i en ambulanse. I over 10 mil kjørte satt vi på. Kaffen skvulpet i koppen mens bilen suste i over 120 kmt. Gjennom den berømte (og dyre) bommen, satt bilen på sirene og kjørte lett gjennom. :)
Vi fikk skyss helt til Honningsvåg, da var det 33 km igjen til Nordkapp. Klokka var 14.30 og vi hadde god tro på at vi fortsatt skulle komme til toppen. Vi fant frem haiketommelen igjen. Og på ny tok det ikke lang tid før vi fikk napp. En koselig gammel mann stoppet og kjørte oss til det var igjen 19 km. Endelig kunne vi se målet. Dette ga ny inspirasjon til å gå et stykke. Det var ikke så mange biler på den strekningen. Dermed måtte vi ta bena fatt. Men igjen trengte vi ikke gå så langt før det kom en bil og plukket oss opp. Denne gangen en hardbanket musiker i sin stilige van, men uten vinterdekk... Heldigvis var det ikke lenge vi skulle sitte på med han...
Nå var det kun 12km igjen... Vi tok bena fatt. Nå var det bare tilfeldigheter om det skulle komme en bil opp mot oss eller ikke... Flere biler og tre busser kom ned fra platået, men ingen var villige eller hadde plass til å kjøre opp igjen... Rart det der.... Dermed begynte vi bare å gå. Etter å ha gått et stykke, ser vi en Mesta bil. Vi tar den raskt igjen, og skjønner raskt at her er det ingen hjelp å hente. Bilen stopper for hver 30 meter for å fikse brøytepinnene... Mannen forteller oss at skal til toppen, men han regner ikke med å være der før i 18-19 tiden. Men etter det skulle han tilbake til Honningsvåg, og vi skulle få lov til å sitte på. Vi gikk og gikk og gikk og gikk... Været var fantastisk og lyset var både magisk og eventyrlig. Vi går over fjell, på lange strekninger, og ned bratte veier. Etter å ha passert skiltet til Knivskjellodden, begynte klokka å nærme seg 18. Snø og tåke lå tykt over Nordkapp. Vi gikk og gikk... Bare noen kilometer igjen bestemte vi oss for å snu, været var for dårlig og sikten var dårlig... Veldig surt og stemningen var ikke helt på topp da...
Knivskjellodden, Norges egentlige nordligste punkt.
Vi gikk til vi møtte på Mesta bilen. Han tilbød oss skyss. To slitne kropper som hadde gått 25 km sa ikke nei takk til det. Vi satt i bilen til han var ferdig og ikke gadd å jobbe lenger, 18.30 ca... Så kjørte han opp til platået. Han syntes ikke det var riktig at vi ikke skulle komme til toppen når vi først hadde strevd så mye. I snøværet så vi selve kula lyse opp. Et øyeblikk man kommer til å huske en stund :)
Mesta mannen kjørte oss til Honningsvåg. På veien ned fikk vi høre alt om denne livlige mannen. Og da han skulle spise dro han frem en broccoli, knaskegulrøtter og en kålrot. Vi ble overrasket.. Hvor ofte ser man mannfolk spise det til niste?? nesten aldri... Mesta mannen lurte på om vi var sultne, og jo etter en lang gåtur blir man det. Han kjørte til Shell og kjøpte middag, brus og is til oss. Utrolig kult, og veldig billig. Vi hørte om det var noen overnattingsmuligheter i nærheten, og ja, Norkapp Vandrehjem tok 600kr natta, ink mat, internett, dusj, klesvask og kjøkken. JEPP!!! Perfekt!! 
Planen for tirsdag var å ta hurtigruta til Hammerfest. Vi sto opp kl 04.00, gikk tre km inn til kaia og ventet på båten. Mens vi ventet drakk vi kaffe latte fra pose og vann fra termos. Men før båten kom en mann som jobbet i havneverket... Han kunne fortelle at båten var på verksted og dermed var avgangen kanselert... Shiiiit... neii... Vi ble skuffa begge to. Menmen, det er det ikke noe man kan gjøre noe med. Klokka var bare 5.30... Det snødde og ikke en sjel var å se i gatene... Dermed bestemte vi oss for å sette oss på venterommet og hekle i 1,5 time slik at folk ihvertfall hadde rukket å stå opp.
Klokka 6.45 begynte vi å gå fra kaia. Først så vi rutebussen til Alta, men den kjørte forbi oss... fillern... Like etter på kom en mann kjørende. Han skulle egentlig med båten han også, så vi fikk sitte på et stykke. Etter 125km skulle mannen svinge av hovedveien. Vi ventet på videre haik. Været var surt og det snødde en del.. Flere biler kjørte forbi. Vi begynte å danse langs veien for å holde varmen... Etter en stund bestemte vi oss for at hvis bussen kom nå, skulle vi ta den, og det gjor den. Dermed ble det en varm busstur det siste stykket.
Opplevelsen var enorm, og jeg må si at ambulanseturen tok kaka. Det var veldig morsomt! =)
Tipp topp, haiketommel opp ;)
fredag 2. oktober 2009
Vandrende fleecepledd på nalluvarre
Det er midt på natta. Klokka er 02.30. Marte har for flere timer lest "Appelsinpiken" for meg, noe vi gjør hver kveld før vi sovner, imens jeg strikker. Ved midtnatt slokket vi lyset, og satte igang en laaang samtale. Etter to dager på tur hvor man i gjennomsnitt får 10-12 timer med søvn hver natt, var ingen av oss spesielt trøtte. Vi ligger og tenker på mat, for begge er egentlig ganske sultne. Helt ut av luften foreslår jeg at vi kan stå opp og lage kakao. Marte jubler, "Yes, endelig kan jeg spise den sjokoladen jeg ligger og drømmer om" Vi tar på oss tøfler, suller hver vårt fleecepledd rundt oss, og går til oppholdsrommet. Det er helt stille, ingen er våkne. Vi koker vann, ler og fniser og lager to kopper varm kakao. Vi deler en Kvikk Lunsj som vi dypper i koppen. Veldig godt og perfekt som nattmat :)
Havkajakk på Porsangerfjorden
Sola titter frem bak de mørke skyene. Regnet pøser ned langs fjellsidene. Havet glitrer i solskinnet. Det er snø på fjelltoppene. Og midt utpå havet sitter Marte og jeg og nyter friåret på folkehøyskole. Vi snakker ofte om hvor heldige vi er og hvor bra vi har det. Klassen og lærerne våre er supre. Det er en utrolig bra gjeng som går godt overens. Ingen kjente hverandre fra før, men det føles som vi har vært bestevenner hele livet.
naturen her oppe er fantastisk. Vi har sagt det mange ganger, og kommer til å si det igjen. Det er virkelig noe eget her oppe. Det er vanskelig å sette ord på det, men vi håper bildene kan være med å beskrive det.
Siste tur før høstferien og en uke fri fra ferien, var det havkajakkpadling som sto for tur. Med to overnattinger og en padlestrekning på over 30 km, kommer man ett stykke på veien. Som alle andre turer vi har vært på, er været veldig varierende. Sol ble til vind og lett regn utover dagen, deretter blåste det opp på natta, noe som resulterte i at det ene teltet knakk og de fire jentene inni måtte evakuere og krype inn i de andre teltene. Dette var morro å se på. Marte, Martine og jeg sov i ei lita grotte hvor vi lå godt og varmt og hadde full utsikt på teltgjengen som styra.
Når vi er på turer er vi delt inn i turlag, fire personer på hvert lag. Hver person har forskjellige oppgaver. Nr1 = turleder, Nr2 = matansvarlig, Nr3 = primusansvarlig, Nr4 = teltansvarlig. Denne turen var både Marte og jeg turledere for hvert vårt lag. Det innebærer at vi har ansvar for vekking, sjekke været, ha ansvar for planlegging sammen med lærerne og sørge for at alt utstyr er med osv. En finfin oppgave =)
Dag to var det regn i lufta og klart for nye utfordringer. Men som man sier når man er på tur. Ikke dårlig vær, bare gode klær ;) Vi padlet gjennom øyer og skjer. Selve sørlandsidyllen senket seg over oss...
Etter en kort matpause og en lang fugledans for å holde varmen, gikk vi løs på det siste strekke før vi skulle gå i land og campe og klatre. Kryssingen av fjorden startet med at vi møtte en reinssame som var ute i båten sin. Han lurte på hva vi gjorde og syns det var så spektakulært at han måtte ta bilde av oss. Så kjørte han videre, før han kom tilbake rett etterpå og lurte på om alt gikk bra og om vi trengte hjelp. Været var på denne tiden; vind, en halv meter med bølger og regn. I kajakken føler du deg ikke spesielt stor midt utpå havet. Men med et par tips fra læreren, gikk alt bra, og vi koste oss surfende oppå bølgene. Det skal også siees at vi ikke hadde noen velt på hele turen. Det er ny rekord!!!!
Surfende på bølgende fikk vi øye på en sel og flere niser til stor glede for alle sammen!!
Turens øyeblikk:
Marte sittende i kajakken sin, forran henne padlet en gutt i klassen med topplue og dusk. For hver bølge ble gutten borte og det var kun dusken som man kunne se. Dette var livet og helt fantastisk mente hun :) ingen ting kunne toppe dette! Tipp topp tommel opp :)
Tørking må til :)
Tipp topp, tommel opp :)
naturen her oppe er fantastisk. Vi har sagt det mange ganger, og kommer til å si det igjen. Det er virkelig noe eget her oppe. Det er vanskelig å sette ord på det, men vi håper bildene kan være med å beskrive det.
Siste tur før høstferien og en uke fri fra ferien, var det havkajakkpadling som sto for tur. Med to overnattinger og en padlestrekning på over 30 km, kommer man ett stykke på veien. Som alle andre turer vi har vært på, er været veldig varierende. Sol ble til vind og lett regn utover dagen, deretter blåste det opp på natta, noe som resulterte i at det ene teltet knakk og de fire jentene inni måtte evakuere og krype inn i de andre teltene. Dette var morro å se på. Marte, Martine og jeg sov i ei lita grotte hvor vi lå godt og varmt og hadde full utsikt på teltgjengen som styra.
Når vi er på turer er vi delt inn i turlag, fire personer på hvert lag. Hver person har forskjellige oppgaver. Nr1 = turleder, Nr2 = matansvarlig, Nr3 = primusansvarlig, Nr4 = teltansvarlig. Denne turen var både Marte og jeg turledere for hvert vårt lag. Det innebærer at vi har ansvar for vekking, sjekke været, ha ansvar for planlegging sammen med lærerne og sørge for at alt utstyr er med osv. En finfin oppgave =)
Dag to var det regn i lufta og klart for nye utfordringer. Men som man sier når man er på tur. Ikke dårlig vær, bare gode klær ;) Vi padlet gjennom øyer og skjer. Selve sørlandsidyllen senket seg over oss...
Etter en kort matpause og en lang fugledans for å holde varmen, gikk vi løs på det siste strekke før vi skulle gå i land og campe og klatre. Kryssingen av fjorden startet med at vi møtte en reinssame som var ute i båten sin. Han lurte på hva vi gjorde og syns det var så spektakulært at han måtte ta bilde av oss. Så kjørte han videre, før han kom tilbake rett etterpå og lurte på om alt gikk bra og om vi trengte hjelp. Været var på denne tiden; vind, en halv meter med bølger og regn. I kajakken føler du deg ikke spesielt stor midt utpå havet. Men med et par tips fra læreren, gikk alt bra, og vi koste oss surfende oppå bølgene. Det skal også siees at vi ikke hadde noen velt på hele turen. Det er ny rekord!!!!
Surfende på bølgende fikk vi øye på en sel og flere niser til stor glede for alle sammen!!
Turens øyeblikk:
Marte sittende i kajakken sin, forran henne padlet en gutt i klassen med topplue og dusk. For hver bølge ble gutten borte og det var kun dusken som man kunne se. Dette var livet og helt fantastisk mente hun :) ingen ting kunne toppe dette! Tipp topp tommel opp :)
Tørking må til :)
Tipp topp, tommel opp :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)